Jan
Christian Myhre, ansatt i vår havn, har i mange år sett båten fra
familiens sommersted på Lindøya, og det var han som kom med ideen om å
se nærmere på båten, om noe eventuelt kunne gjøres.
Dette var i 2001.
Oppegård
Båtforening var interessert, men det var et omfattende arbeid man
startet på.
Det første man måtte finne var arvinger etter tidligere eier, og etter
en god stunds leting fant vi disse.
Ellen,
Ole og Helge Fredriksen, alle barn av siste eier, har vært meget positive
til våre planer, og bidrar hele tiden med hjelp og opplysninger.
De har også overlatt oss en del utstyr som tilhørte båten.
Dette samarbeidet gleder vi oss til å fortsette med.
Et av
foreningens medlemmer, Bjørn Dalaaker, har sammen med Jan Christian Myhre
bestemt seg for å bringe klarhet i historien rundt båten.
Mye gjenstår, og vi håper å kunne bringe en litt mer detaljert
historie i vårt neste oppdaterte informasjonsskriv som kommer i juni/juli 2005. Men
en ting er klart; Årsmøtet i Oppegård Båtforening bestemte
enstemmig i 2004, at båten skulle, hvis vi fikk arvingenes tillatelse,
bringes til foreningens opplagsplass på Sjølyst, og restaureres. Målet er å kunne feire jubileum samtidig – i 2010 er både
forening og båt 150 år.
For å
belyse båtens historie fra nyere tid gjengir vi deler av en artikkel som
sto i Aftenposten juni 1982. Artikkelen
er skrevet av Cecil Chr. Stephansen, og han skriver som følger:
Båtforeningen vil
brenne yacht.
En 37 fots
motorkrysser – en 123 år gammel båt – antagelig den eldste bevarte
lystbåt her i landet, når vi ser bort i fra Osebergskipet (uten
sammenligning forøvrig) er i ferd med å lide en forsmedelig skjebne på
Revierhanens Båtforenings opplagstomt på Hovedøen.
Styret i båtforeningen truer eieren med at båten vil bli brent
dersom den ikke fjernes innen 7. juli. I og
for seg en uhyrlighet, og i dette tilfelle ren vandalisme, da det her ikke
dreier seg om et skjemmende vrak, men en båt i god stand og et
interessant eksempel på fin byggekunst fra midten av forrige århundre.
(Historien
er at Fredriksen på grunn av et overfall som forårsaket varige
helseskader, og derav sviktende økonomi, ikke har vært i stand til å sjøsette
båten. Den har derfor stått
på land i 18 år, og det er dette styret i båtforeningen har sett seg
lei på), Red.anm.,
Videre gjengir vi fra
Stephansens artikkel:
Båten,
som nå heter ”Bodil” men som en gang bar det mer pompøse navnet
”Alexandra” er bygget i Liverpool i 1858 til 1860.
Skroget, med teak hud på eik kjøl, stevner og spanter, er
fremdeles i utmerket stand. Overbygget
er noe yngre, utført i mahogny, og likeledes i god stand, og båten er,
ifølge uttalelse fra Norsk Sjøfartsmuseums ekspert Fredrik Benneche
absolutt bevaringverdig. Dette
bl.a. fordi den antagelig er det eneste gjenværende eksemplar av en båt
i en stil fra overgangstiden fra seil til maskindrift også i lystbåtsektoren.
Derfor noe av et klenodium for båthistorisk interesserte.
”Alexandra”,
som etter forlydende skal ha vært bygget som sjalupp for en Engelsk lord,
ble drevet med en liten dampmaskin da den før første verdenskrig ble
innkjøpt til Norge av den i sin tid betydelige skipsreder Godtfred Bryde
– mannen bak bl.a. den ruvende representasjonsbolig kalt
”Bryde-borgen” i Halvdan Svartes gate, i Oslo.
Etter
noen år ble båten kjøpt av Ivar C. Iversen, den gang en kjent motorbåtmann
som drev metallstøperi og metallhandel.
Han
stelte båten bra, gjorde noen endringer i innredningen og satte inn en
marinisert Chrysler bensinmotor. Dampmaskinen
var i mellomtiden havnet på Teknisk Museum.
Det var således en velholdt og fin båt Fredriksen overtok fra
Iversen i 1952, man han fikk gleden av den bare i et par år da den nevnte
ulykkelige hendelse inntraff. Fredriksen
håpet allikevel i det lengste at han skulle bli så frisk at han igjen
kunne bruke båten, og derfor kviet ha seg for å selge den.
Tross
sitt handikap har han etter beste evne arbeidet med å holde båten i
stand, men det har selvfølgelig gått langsomt.
Båten har for øvrig stått forsvarlig tildekket under vintertak
og presenning i et hjørne av opplagsplasstomten og ikke vært i veien for
noen. Det gjenstår bare en
del bunnarbiede og tetning før båten kan settes på vannet, men
Fredriksen makter ikke dette på den korte fristen, og han har ikke midler
til å betale andre for å gjøre jobben.
I
sakens anledning har vi henvendt oss til styret i Revierhavnens Båtforening,
men der blitt møtt med en kald skulder når det gjelder Fredriksen og
hans båtproblem.
Dette
var ordrett gjengitt deler av Stephansens artikkel i Aftenposten fra 1982
Samtidig kunne vi lese overskriften i Verdens Gang, over en artikkel
skrevet av Asbjørn Svarstad
”Selg båten –
eller brenn den”
Revierhavnens Båtforening i Oslo er ikke snaue når de kommer i
klammeri med sine medlemmer. Oskar Fredriksen
fikk forleden skriftlig beskjed om at
hvis ikke hans 123 år gamle yacht ”Bodil” innen tre uker fjernes fra
foreningens område, blir den brent.
…..
og resten av historien kjenner vi.
”Alexandra”
ble tegnet av den legendariske båtkonstruktør William Fife. Båten ble
tegnet og påbegynt i 1858 og bygd på et verft i Liverpool – sjøsatt i
1860. Båttypen vår på det tidspunkt litt ukjent, i og med at det
skulle installeres en motor som eneste framdrift, ble båten klassifisert
som en ”Steam Launch”. En
”launch” var betegnelsen på et skips største livbåt – og
”steam” betyr som kjent damp.
Hvor
mange eiere den hadde i England vites per i dag ikke, men det ryktes også
at kong Oscar II var eier av båten en periode, før den ble hentet hjem
til Norge. Dette har vi forhåpentligvis fått på plass ved neste
utgivelse av historien.
Til
Norge kom båten i 1907, importert av skipsreder Bryde fra Sandefjord.