nr1-05

Nr. 1  

 

 

Prosjekt Alexandra

Oppegård Båtforening

prosjekterer restaureringen av

 s/l Alexandra af Liverpool

byggeår 1860

          

Som et minne fra en svunnen storhetstid har den ligget på land – merket av tidens tann og menneskenes manglende respekt for gamle ærverdige ”damer”. Nesten 50 år har gått siden noen tok den ut av fortøyningene.  I 1982 truet man med å brenne båten. Grunnen var at den hadde ligget urørt i over 20 år.  Men da gikk riksantikvaren inn og vernet båten, og den ble flyttet til statelig grunn på Gressholmen. Fylt av en sjelden trass og en drøm om et nytt liv har de vakre linjene holdt seg intakt selv etter ytterligere 22 år på en naken og steinete øy innerst i Oslofjorden. 

Jan Christian Myhre, ansatt i vår havn, har i mange år sett båten fra familiens sommersted på Lindøya, og det var han som kom med ideen om å se nærmere på båten, om noe eventuelt kunne gjøres.  Dette var i 2001.

Oppegård Båtforening var interessert, men det var et omfattende arbeid man startet på.

Det første man måtte finne var arvinger etter tidligere eier, og etter en god stunds leting fant vi disse.

Ellen, Ole og Helge Fredriksen, alle barn av siste eier, har vært meget positive til våre planer, og bidrar hele tiden med hjelp og opplysninger.  De har også overlatt oss en del utstyr som tilhørte båten.  Dette samarbeidet gleder vi oss til å fortsette med.

Et av foreningens medlemmer, Bjørn Dalaaker, har sammen med Jan Christian Myhre bestemt seg for å bringe klarhet i historien rundt båten.  Mye gjenstår, og vi håper å kunne bringe en litt mer detaljert historie i vårt neste oppdaterte informasjonsskriv som kommer i  juni/juli 2005.  Men en ting er klart; Årsmøtet i Oppegård Båtforening bestemte enstemmig i 2004, at båten skulle, hvis vi fikk arvingenes tillatelse, bringes til foreningens opplagsplass på Sjølyst, og restaureres.  Målet er å kunne feire jubileum samtidig – i 2010 er både forening og båt 150 år.

For å belyse båtens historie fra nyere tid gjengir vi deler av en artikkel som sto i Aftenposten juni 1982.  Artikkelen er skrevet av Cecil Chr. Stephansen, og han skriver som følger:

Båtforeningen vil brenne yacht.

En 37 fots motorkrysser – en 123 år gammel båt – antagelig den eldste bevarte lystbåt her i landet, når vi ser bort i fra Osebergskipet (uten sammenligning forøvrig) er i ferd med å lide en forsmedelig skjebne på Revierhanens Båtforenings opplagstomt på Hovedøen.  Styret i båtforeningen truer eieren med at båten vil bli brent dersom den ikke fjernes innen  7. juli.  I og for seg en uhyrlighet, og i dette tilfelle ren vandalisme, da det her ikke dreier seg om et skjemmende vrak, men en båt i god stand og et interessant eksempel på fin byggekunst fra midten av forrige århundre.

(Historien er at Fredriksen på grunn av et overfall som forårsaket varige helseskader, og derav sviktende økonomi, ikke har vært i stand til å sjøsette båten.  Den har derfor stått på land i 18 år, og det er dette styret i båtforeningen har sett seg lei på),  Red.anm.,

Videre gjengir vi fra Stephansens artikkel:

Båten, som nå heter ”Bodil” men som en gang bar det mer pompøse navnet ”Alexandra” er bygget i Liverpool i 1858 til 1860.  Skroget, med teak hud på eik kjøl, stevner og spanter, er fremdeles i utmerket stand.  Overbygget er noe yngre, utført i mahogny, og likeledes i god stand, og båten er, ifølge uttalelse fra Norsk Sjøfartsmuseums ekspert Fredrik Benneche absolutt bevaringverdig.  Dette bl.a. fordi den antagelig er det eneste gjenværende eksemplar av en båt i en stil fra overgangstiden fra seil til maskindrift også i lystbåtsektoren.  Derfor noe av et klenodium for båthistorisk interesserte.

”Alexandra”, som etter forlydende skal ha vært bygget som sjalupp for en Engelsk lord, ble drevet med en liten dampmaskin da den før første verdenskrig ble innkjøpt til Norge av den i sin tid betydelige skipsreder Godtfred Bryde – mannen bak bl.a. den ruvende representasjonsbolig kalt ”Bryde-borgen” i Halvdan Svartes gate, i Oslo.

Etter noen år ble båten kjøpt av Ivar C. Iversen, den gang en kjent motorbåtmann som drev metallstøperi og metallhandel. 

Han stelte båten bra, gjorde noen endringer i innredningen og satte inn en marinisert Chrysler bensinmotor.  Dampmaskinen var i mellomtiden havnet på Teknisk Museum.  Det var således en velholdt og fin båt Fredriksen overtok fra Iversen i 1952, man han fikk gleden av den bare i et par år da den nevnte ulykkelige hendelse inntraff.  Fredriksen håpet allikevel i det lengste at han skulle bli så frisk at han igjen kunne bruke båten, og derfor kviet ha seg for å selge den.

Tross sitt handikap har han etter beste evne arbeidet med å holde båten i stand, men det har selvfølgelig gått langsomt.  Båten har for øvrig stått forsvarlig tildekket under vintertak og presenning i et hjørne av opplagsplasstomten og ikke vært i veien for noen.  Det gjenstår bare en del bunnarbiede og tetning før båten kan settes på vannet, men Fredriksen makter ikke dette på den korte fristen, og han har ikke midler til å betale andre for å gjøre jobben.

I sakens anledning har vi henvendt oss til styret i Revierhavnens Båtforening, men der blitt møtt med en kald skulder når det gjelder Fredriksen og hans båtproblem.

Dette var ordrett gjengitt deler av Stephansens artikkel i Aftenposten fra 1982
Samtidig kunne vi lese overskriften i Verdens Gang, over en artikkel skrevet av Asbjørn Svarstad

”Selg båten – eller brenn den”

Revierhavnens Båtforening i Oslo er ikke snaue når de kommer i klammeri med sine medlemmer.  Oskar Fredriksen fikk forleden skriftlig beskjed om at hvis ikke hans 123 år gamle yacht ”Bodil” innen tre uker fjernes fra foreningens område, blir den brent.

….. og resten av historien kjenner vi.

”Alexandra” ble tegnet av den legendariske båtkonstruktør William Fife. Båten ble tegnet og påbegynt i 1858 og bygd på et verft i Liverpool – sjøsatt i 1860.  Båttypen vår på det tidspunkt litt ukjent, i og med at det skulle installeres en motor som eneste framdrift, ble båten klassifisert som en ”Steam Launch”.  En ”launch” var betegnelsen på et skips største livbåt – og ”steam” betyr som kjent damp. 

Hvor mange eiere den hadde i England vites per i dag ikke, men det ryktes også at kong Oscar II var eier av båten en periode, før den ble hentet hjem til Norge.  Dette har vi forhåpentligvis fått på plass ved neste utgivelse av historien.

Til Norge kom båten i 1907, importert av skipsreder Bryde fra Sandefjord.

Den nye delen av historien


(klikk på bildene for større bilder)
begynner på Gressholmen 14. juli 2004 hvor en innleid hjullaster med løfteutstyr tar tak i den gamle ”damen”, og forsiktig strammer tauene for å løfte.  Ingen vet om hun vil holde etter så mange år på land, men det holdt.

Transporten til Bestumkilen ble besørget av Lindøya Slipp, og vel framme ble den behørig tatt på land av vår egen truck, ført av Steinar Meltzer. Jan Christian Myhre og John Olav Witchen hadde også fulgt båten fra Gressholmen og inn. Så var det inn på plass og arbeidet med å tømme båten og rense ut alt søppelet kunne begynne.  Den jobben tok to hele dager.

Det første som skulle skje var oppføringen av et nytt båthus, vinterisolert og med god plass, slik at restaureringsarbeidet kan pågå hele året. Huset sto ferdig i begynnelsen av desember 2004. Og så kan det hele begynne.  Vinteren 2004/2005 skal først og fremst benyttes til å fremskaffe historien så komplett som mulig.  Her hjemme arbeider

Bjørn  Bakke, Bjørn Dalaaker, Jan Christian Myhre og Tor Andreassen med dette. Og flere og flere detaljer legges daglig til historien.

De originale tegningene er vår største prioritet for våre anstrengelser. 

 

 

I England.
Verftet opphørte i mellomkrigstiden, så det skulle være store muligheter for at tegningene eksisterer.  Foreløpig har vi lett gjennom arkivene i fem store maritime museer. Når vi har fått flere historiske detaljer på plass, kan vi starte jakten på den originale dampmaskinen.  Ryktene sier at denne fortsatt finnes på Norske Teknisk Museums lager.

Parallelt med dette går arbeidet videre med finansiering av prosjektet.  Vi er i dag i kontakt med diverse fonds og stiftelser, for å skaffe finansiering. Samtidig er næringslivet sterkt inne med sine bidrag. Og interessen er stor. Dette skal vi lykkes med – både med historien og med båten. Men først og fremst skal båten på vannet - i 2010.                                                                  

 





Vi arbeider med å sette båten i total orginal stand. For å lykkes med å få både historier og detaljer på plass samarbeider vi med:
Norsk Teknisk Museum
Oslo Kommune Byarkivet
Nasjonalbiblioteket
European Steamboat Federation
Oslo Bymuseum
Riksarkivet
Norsk Sjøfartsmuseum
Oslo Kommune Byantikvaren
Norges Rederiforbund
Den Engelske Ambassade
Vi takker våre sponsorer:
Rockwool AS

Praktisk Båtliv

Portsenteret AS Forsikringspartner AS